Frida & Erlends World Tour

Siste etappe av vår roadtrip gikk fra Nigara Falls Canada til staten New York USA. Før vi inntok verdensmetropolen overnattet vi fire netter hos Liv, David, Cody og Steven Barker, som er Erlends norsk-amerikanske slektninger. Vi kom fram sent på kvelden, til et koslig sted i utkanten av en liten by som het Greenwich. Byen ligger bare 30 minutters kjøring fra New York City, og er et populært sted for blant annet kjendiser og rike shipping folk å bosette seg. Et kjempe fint sted hvor vi virkelig fikk slappet av og storkost oss i tre hele dager. Vi valgte å heller å være her en dag ekstra enn i New York City, det sier vel sitt Vi følte oss nesten som hjemme da vi våknet opp til fuglekvittring og fikk servert norsk frokost med blant annet G-35 brunost og Jarsberg gulost hver eneste morgen. Liv hadde tatt med det hun kunne av norske favoritter da hun var hjemme i norge sist, ellers så får man vist også kjøpt de meste kjente norske varene på en spesialbutikk også i nærheten. Den ene dagen dro vi på et gedigent ”Shopping Outlet” hvor alle de kjente og store merkevarbutikkene lå på rad og rekke. På kvelden var det grilling og pilsing på terrassen til langt på natt.  Hetebølgen fulgte med oss også til New York, så den siste dagen orket vi ikke annet enn å ligge ved bassengkanten og i  hengekøya og nyte det amerikanske livet. Ellers så måtte jo selvfølgelig Frida gå en tur med nabohundene i det flotte villastrøket. Den ene hunden hadde ”ulv i seg”, gjett om Frida var gira. Det var spennende å få oppelve amerika fra en annen side, og lysten er veldig stor på engang kunne flytte over hit for å bo noen år. Vi takker for en tipp topp visitt med god mat og drikke, svømming, soling og masse humor, så vi satser på et Norgesbesøk fra dem om ikke lenge.

Søndag morgen stod vi opp grytidlig å kjørte inn New York – verdens hovedstad, byen som aldri sover. Det var vemodig å tenke på at bileventyret og roadtrippen vår var over, vi leverte vår trofaste og helt tipp topp Jeep til bilutleieselskapet. Triptelleren på bilen viste nesten 5500 miles og 125 timer. Dette er det samme som å kjøre strekningen mellom Lillehammer og Oslo hele 47 ganger. Vi sjekket så inn på Hilton Garden som lå midt i smørøyet, bare 1 kvartal unna Times Square. Så bare det ut på oppdagelsferd i ”The Big Apple” som også byen kalles. Alle som har vært i denne byen har sitt eget bilde av byen og vet hva den har å by på. Frida har vært her to ganger før, men føler at hun opplever noe nytt hver eneste gang. Vi startet dagen med å dra til den norske sjømannskirka. Det var massevis av blomster og hilsener som lå utenfor inngangen til kirka, til minne for bombingen i Oslo sentrum og skytingen på Utøya. Det var en rolig og behagelig stemning inne i kirka, hvor vi fikk servert kaffe og nystekte vafler mens vi snakket med flere av de som jobbet der. Vi tente også et lys og skrev minneord for de berørte etter terrorangrepet i Oslo 22 juli 2011.

Hvem skulle vel tro at man midt i den travle millionbyen New York kunne finne sitt eget bortgjemte hjørne blant trær og grønt gress? Central Park er åpen for alle og tilbyr mange fine gratisopplevelser i en ellers så pengestyrt og travel by. Vi tok Metro-banen helt til toppen og gikk parken på langs. Det er tydelig at Central Park brukes til rekreasjon for både New Yorkere og tilreisende turister. De krydde av folk på de store gresslettene for ballspill, lek og moro. Det var også flere store innsjøer og elver, hvor folk stod å fiska og noen badet. Vet ikke helt hvor stor parken er, men vi brukte iallefall nesten 3 timer på å gå gjennom parken fra topp til bunn. Vi sovnet tidlig denne kvelden.

Vi startet dagen etter med å dra en tur innom Magnolia Bakery, som er kjent for cupcakes fra den kjente tv-serien ”Sex og Singelliv”. Vi har aldri smakt cupcakes før, og vi har heller ikke gått glipp av noe… Det ble litt ”to much” sukker for oss, men morro å ha smakt det. Deretter tok vi Metro-banen ned til downtown og Ground Zero. Det var noe helt spesielt å komme hit selv om det snart er 10 år siden terror-angrepet på World Trade Center. Det var veldig spesielt for Frida da hun både har vært i toppen av bygningen og rett etter anngrepet. Det har skjedd store forandringer siden da. De har allerede bygget opp igjen et nytt World Trade Center og Freedom Tower, som skal bli ti etasjer høyere enn det gamle World Trade Center. Vi tok også turen innom 9/11-museet som viste sterke bilder, tekst og gjenstander fra den fatale dagen. Senere på dagen hoppet vi på gratis fergen som gikk til Staten Island for å se frihetsgudinnen. Frihetsgudinnen er på alle vis et historisk og storslagent monument. Spesi­elt når man tenker på den gleden hundretusentalls europeiske innvandrere følte da de så henne på vei inn til New Yorks havn.

En musikal på Broadway er vel bortimot obligatorisk under et New York-besøk, så derfor bestemte vi oss på kvelden for å dra på Mamma Mia. Dette var et kjempe bra show som varte i nesten to og en halv time, med sang, skuespill og dans. Da showet var slutt bar det rett ut på Times Square, hvor det var reine 17.mai-stemning. Et yrende liv med åpne butikker halv 12 på kvelden, og et lysshow som minnet om Las Vegas. Må bare oppelves!

Siste dagen tok vi turen til Financial District som ligger helt sør på Manhattan, for å få med oss blant annet Wall Street. En gate fylt med ”busy people”, New York børsen og flere av de mest kjente og støreste forretnings og meglervirksomhetene i verden. Wall Street blir regnet som verdensøkomomiens sentrum. Vi tuslet så ”uptown” gjennom blant annet Little Italy, hvor vi spiste en herlig lunsj. Deretter forsatte vi turen til Soho, som virkelig er plass for dem som er glad i shoppe På kvelden dro vi ut på en kjent italiensk resturante på Times Square som het Car Mines. Matopplevelsen ble litt ampurtert da hele Times Square ble evakuert av NYPD Blue. Det viste seg at de hadde funnet en mistenksom pakke på gaten. Heldigvis var det ikke noe bombe denne gangen. Vi snakket med servitøren vår og han sa at dette skjer innimellom og de må bare leve med at New York er et attraktivt sted for terrorister. Vi må ta av oss hatten for politiet her. Sikkerheten i USA er helt fenomenal iforhold til hva vi er vant til fra hjemme. Vi føler oss nesten mer trygge her enn hva vi gjør hjemme i Oslo.

Kofferten er nå pakket, og tiden er inne for avreise. Legger 6 fantastiske uker bak oss. Vi har kjørt nesten 9000 km gjennom et helt kontinent og følt på kroppen hvordan livet langs Route 66 var for over 50 år siden og hvordan det er i dag, opplevd de største byene i USA og møtt utrolig mange hyggelige mennesker. Vi er begge to utrolig glade for at vi bestemte oss for å gjøre dette. Sitter igjen med fantastiske minner som vi skal ta godt vare på livet ut. USA lever virkelig opptil ryktet sitt som mulighetens land. Vi har begge to VELDIG lyst til å dra over hit å finne en jobb for noen år. Så ikke bli overasket om dette skjer….

”We were living for the day, worries far away, our last summer memories that remains ! ”

Fra Memphis tok vi turen nordover til Chicago. En kjempe stor by hvor det absolutt er lurt å booke hotell før man ankommer, noe vi ikke gjorde! Amerikanerne har fellessferie og ellers høysessong i den fantastiske byen som er kjent for varme sommere og kalde vintere.  Men heldigvis etter noen timers leting fant vi et hotell, dyrt men vi fikk tak over hodet iallefall:) Byen er USAs tredje største by med nærmere tre millioner innbyggere i bykjernen. Downtown ligger ved Lake Michigan. Ved innsjøen finnes strender, parker og sykkelstier. Det er godt med et slikt pusterom, i en ellers så travel by med skyskrapere og t-banelinje over bakken. I 1871 var det en stor bybrann i Chicago, hvor 1/3 av byen brant ned. Dette førte til at byen kunne starte med blanke ark når det gjaldt arkitektur, og verdens første skyskaprer ble bygget her. Ellers så har Chicago fostret opp mange kjente navn som; Ernest Hemingway, Oprah Winfrey, Hillary Clinton, Michael Jordan, Hugh Hefner og ikke minst Al Capone, som gjorde Chicago til en virkelig gangsterby. Det var også her at begrepet “Fastfood” ble funnet opp, og den mest kjente for oss er McDonalds.

Første dagen ble det en tur på en av de mange fine strendene i byen, som er omgitt av skyskrapere på den ene siden og Lake Michigan på den andre. Men vi var ikke alene på denne stranden, det var så mange biteflurer der at vi hadde konkurranse om å slå ihjel flest. ”I can do anything, better than you can…” er en sang vi ofte synger og har hatt det mye gøy med på denne turen:) Etterhvert ble det så mange av de at vi nesten klikka i vater, så vi dro heller ned til Navy Pier istedenfor. Denne store bryggen, som forøvrig ligner ”litt” på Aker Brygge om man ganger den med 10. Denne bryggen var en treningsbase for den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Det var knall blå himmel og sikkert 35-40 grader da vi var der, så vi bestemte oss for å dra til sjøs. Vi booket en tur med en gammel seilskute og reiste ut på Lake Michigan.

Dagen etter, 22 juli 2011 våknet vi opp til nyheten om terrorangrep hjemme i Norge. Vi skrudde på amerikansk-tv og der ble plutselig Barack Obama avbrutt i sin direktesendt tale om noe helt annet tilfordel for Live from Norway- terror attack . Sjokknyheter for oss og ennå verre ble det utover dagen da vi fikk melding om at Utøya også var rammet ennå kraftigere. Så langt unna men allikevel så nært for oss. Vi fulgte med hele dagen det vi kunne, og vi fikk selvfølgelig løpende oppdateringer fra hjemme.Vi prøvde å ha en fin dag alikevel, selv om dette ikke var veldig lett. Vi dro på byvandring blant de mange skyskraperne som dominerer Chicagos downtown. Vi måtte selvfølgelig oppleve Willis Tower, som er hele 442 meter høy, har 2232 trappetrinn, 110 etasjer og er den tredje høyeste  i verden. Den er bare slått av en bygning i Taiwan og selfølgelig en i Dubai. Den er iallefall USAs høyeste, og fra toppen kunne vi se hele fire stater: Wisconsin, Michigan, Indiana og Illinois. Ikke noe for de som har høydeskrekk, da det var glassgulv noen steder og vi kunne se 442 meter rett ned i asfalten under.  I skyggen fra skyskraperene vandret vi resten av dagen blant annet rundt i Millennium Parken, som er en stor og koslig park som ligger midt i Chicagos paradegate. Vi fant plutselig et gedigent stort speil hvor vi kunne speile oss i ulike fassonger med skyskraperne som bakgrunn. Det er i denne parken at mange av de store konsertene avholdes, da Chicago er den byen i verden med flest gratis utendørskonserter i dag. Forøvrig så ligger også verdens største utendørs scener akkurat her. Vi spaserte herfra og opp langs hovedgaten, hvor vi så ”Tribune Tower” som er et utrolig stilig bygg som består både av steiner fra St. Peter`s kirken i Roma, steiner fra den forbudte by i Beijing, steiner fra første mann månen og selvfølgelig steiner fra Nidarosdomen i Trondheim. Etter en lang dag med mye trasking avsluttet vi kvelden på en av verdens beste blues klubber, ”Buddy Guy’s Legends”. Vi storkoste oss sammen med mange andre mennesker, og vi en utrolig bra opplevelse av hvordan blues musikk skal virkelig låte.  Vi hadde aldri funnet ut at vi skulle dra hit om vi ikke hadde fått tips fra blues-elskeren Trond Gulden hjemme i Norge

Siste dagen ruslet vi rundt i Lincoln Park og spiste den beste ”Gelato” vi noengang har smakt. Det er noe som italienerne definitivt er bedre til enn amerikanerne iallefall. Tilfeldigvis da vi skulle reise fra byen så vi at Manchester United skulle spille treningskamp mot Chicago Fire. Vi er jo Manchester United fans begge to, så vi bestemte oss selvføgleig for å dra på denne kampen, selv om det var i dyreste laget da vi ikke hadde kjøpt billett på forhånd. Vi kjøpte hver vår trøye, en boks med popcorn og cola å heiet united fram til seier 3-1. GLORY GLORY MAN UNITED  !!!

Etter kampen satte vi oss i bilen og kjørte ut av byen i retning mot Canada og storbyen Toronto. Som John Lennon engang sa og som er slagordet vårt på tur: “Life is what happens to you while you’re busy making other plans”. Siden vi for noen dager siden hadde booket om flybilletten vår hjem til Norge, fikk vi plutselig litt mer tid så derfor bestemte vi oss for å kjøre innom ”lillebror” Canada på vei mot New York. Etter ca 7 timers kjøring kom vi fram til byen som for mange er kun kjent for hockey og vinteridrett. Vi hadde ikke noe informasjon om byen så vi stolte blindt på GPS`n som fant et bra hotell til oss i sentrum av byen. Byen har så mye mer og by på enn bare hockey, så vi ble her i to dager like godt. Disse dagene brukte vi bare på å slappe av ved å rulset rundt i gatene og bare kose oss. Den siste kvelden dro vi på kino og så en helt ny film som sikkert ikke har kommet til norge ennå : ”Zookeeper”. En film som traff perfekt for dyrvennen Frida, og hun ble ikke akkurat noe mindre i tvil hva hennes drømmejobb er etter denne filmen.

I dag reiste vi ca 1 times kjøring lengre vestover fra Toronto til den kjente og store fossen, Niagara Falls. Vi har brukt dagen på å oppleve fossen sammen med de mange hundre andre turistene som kom fra ulike deler av verden. En skikkelig turistattraksjon, men et flott syn. På andre siden av fossen kan man se til den amerikanske siden av fosssen, som er litt mindre foss enn hva Canada har på sin side. I morgen tidlig krysser vi elva og drar inn i USA igjen mot staten New York. Planen er å kjøre helt fram til noen slektninger av Erlend som bor ca 1 times kjøretur unna New York City som er vår siste by på reisen.

Så har vi kommet oss til den lille, men så kjente byen Memphis.  Her kan man virkelig få oppleve  puls, liv og sene nattetimer etter fegende blues og  jazz toner eller rock & roll om man heller vil det. Med andre ord, liker man musikk er dette midt i blinken. Også må man ikke glemme at det var her hvor kongen over alle konger engang bodde, selveste Elvis Prestley.

Første dagen dro vi rett til Graceland og Elvis sitt hjem og store stolthet. Dette var et av de virkelige høydepunktene vi gledet oss til da vi planla roadtripen vår i USA. Graceland var et utrolig stilfullt, personlig og privat sted, hvor vi skjønner godt at Elvis trivdes veldig godt. Vi ble kjørt opp til huset hans, gjennom en stor flott tomt. Deretter ble vi tatt med gjennom stuer, soverom, kjøkken, garasjen, kontoret og uteomårdet.  Huset er tatt vare på og er prikk lik slik det så ut de siste årene som Elvis selv bodde der. På veggene hang det familiebilder og trofeer og i klesskapene hang det dresser og kjoler brukt av Elvis og ekskona Priscilla. I andre etasje på  Graceland var det alltid reservert kun for Elvis, og bare han. Da han levde var dette også hans hemmelige hule og fristed, og slik skal det fortsatt være på Graceland,  i respekt for Elvis. Selv om det var like før Frida løp opp trappa for å se. Vi snakket med ei ameriaknske dame fra staten Alabama, som hadde drømt om å få komme til Graceland i over 45 år. Hun og de fleste andre adre som var her, var helt overveldet og det var tydelig at Elvis hadde betydd utrolig mye for de fleste. Selve om huset hans var ikke så gigantiske stort som man kan se andre kjendiser i dag har i f.eks Hollywood, hadde det et utrolig særpreg og sjarm med alle de små  detaljene som vi ikke trodde fantes på 70 tallet. Elvis hadde tydeligvis veldig god smak og det er ingen tvil om at Elvis var glad i i bruke penger. Det var 24 karat gull i vasken, på kraner og spesielle materialer som innendørs fossefall og et rom hvor alle takplater var i speil. En annen morsom detalj, var at i det fantes flere norske gull og sølvplater på utstillingen i troferommene hans. Det var flere hundre  gull, sølv og platinumplater sammen med ”Grammy-plater” og masse andre utmerkelser utstilt, men det var kun norge som var representert sammen med USA. Dette fant vi desverre aldri ut av, men kanskje fordi Elvis hadde et godt forhold til noen damer i  norge.. ? Uteområdet var også imponerende, selvsagt med et stort svømmebasseng, og et eget hesteområde. Ikke langt i fra svømmebassenget,  som Elvis kalte for sitt friområde ligger graven til broren, bestemora, faren, mora og selvsagt Elvis. Det var på Graceland han døde og det er her han ligger begravet. Det legges fortsatt ned blomster og flere hundre hilsener på graven hver enste dag, nesten 34 år etter at han døde…

Noen hundre meter fra eindommen til Elvis var det også laget flere andre musemum hvor vi blant annet kunne se de ulike bilene som Elvis hadde på gården. Ellers var også privatflyene hans og ett par spesialutstillinger med militærsakene hans og alle de fantastiske klesdraktene han brukte på scenen også utstilt. Bilmuseet hadde bl.a. den kjente rosa Cadilacen han først kjøpte når han begynte å tjene gode penger, og som han senere gav bort til moren sin Glayds.  De to privatflyene som Elvis eide var også utrolig spesielle å få oppleve. Det største flyet var oppkalt etter datteren Lisa Marie og var tilrettelagt med diverse sofagrupper, barer, spillerom, satelittelefon og selvfølgelig gullbelagte kraner og vasker her også. Det er ikke vanskelig for oss å forstå selv om vi ikke levde da Elvis herjet verden, at han var en ener eller som andre kalte han ”konge” med en spesiell karisma. Elvis var en fattiggutt oppvokst i en liten by som het Tupelo, som etterhvert gikk rett inn i hjertene til folk og ble verdens mest kjente rockeartist gjennom tidene.  Vi måtte selvfølgelig også besøke ”SUN Studio”, der hvor historien om rock and roll startet. Her fikk vi god innsikt i historien til Sam Phillips og “Memphis Recording Studio” som det egentlig het(er). Sun navnet kom senere når de utvidet til å bli et plateselskap. Vi fikk stå inne i selveste studioet der hvor blant annet Elvis Prestley, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins og Johnny Cash har spillt inn sine plater. Eller som guiden vår  sa ;  ”Rommet der Rock & Roll ble født.”  På gulvet var det krysset av hvor Elvis engang stod da han spilte inn platene sine. Romme var akkurat slik som det engngang var og de hadde også den originale mikrofonen som Elvis sang sin første sang i hos Sun Studio : “Thats All Right Mama”. Vi fikk selvfølgelig holde i den og “synge” foran bildet av Elvis   Fikk også høre originalopptak fra studioet der de prater sammen mellom innspillingene.

Memphis blir også kalt “birthplace of rock and roll and home of the blues”.  Etter inntrykkene fra Graceland og Sun Studio, måtte vi senere på kvelden ut å rocke litt i den legendariske gaten ”Beale Street” i Memphis. Vi fikk med oss flere gode live band som spilte og underholdte til 6 i terningkast på det kjente utestedet BB Kings Blues Club. For de av dere som ikke vet hvem BB King er, så er dette en av musikkhistoriens mest kjente el-gitarister. Han blander tradisjonell blues, jazz, swing, pop og jump til sin egen unike stil, og han er et forbilde for en hel generasjon av gitarister. Vi avsluttet en perfekt dag og kveld med å sitte i parken ved Missippielva å se på stjernene med bortimot 30 graders temperatur til langt på natt.

Etter to utrolige fine dager i Memphis var det klart for en ny by som er kjent for country-musikk, Nashville.  Vi hadde kun en natt i byen, så vi fikk selvfølgelig bare opplevd noe av det som denne byen har å by på. Men det vi klarte å få med oss var iallefall massevis av countrymusikk:) Vi trålet opp og ned “Broadway” der de mest kjente stedene var, og der det var mest liv og røre. Helt fra tidlig på morgenen er det live musikk på utestedene og det tar seg bare opp utover kveldene.  På kveldene er det ikke stort mer en 5-6 meter mellom hvert band som spiller. De sitter til og med ute på gata å spiller. Gata er også full av salooner som selger cowboyklær og andre souvenirer. Vi dro på på en pub stappfull av folk som drakk øl, sang til et band som spilte utrolig mange bra country sanger.

Med både BB King, Blues, Jazz, Beale Street, Nashville Broadway og Elvis ”The King” i tankene, tar vi på oss våre blue suede shoes og vender ryggen til sørstatbyene. Alle som vil berøres av gamle, gode historier, musikkinteressert eller ei, burde ta seg en tur til Nahville og ikke minst en walk in Memphis. Sees i Chicago om noen dager…

Strekningen mellom Dallas og New Orleans er lang, Google maps  mente vi hadde 8,5 times kjøring forran oss mens GPS-dama operererte med 30 minutter kortere. Det viste seg at hun skulle få rett, sånn omtrent iallefall. Klimaet endret seg mye etter at vi kom inn i staten Louisiana, hvor alt var mye mer frodig og ikke så tørt som det var i Texas. Noen mil før vi kom inn til New Oreleans kjørte vi gjennom sumplandskap på Interstate 10 på påler i vannet, snorrett kilometer etter kilometer med brakkvann og vegetasjon på begge sider. Noe av det første vi la merke til da vi kjørte inn i byen var flere merkelige kirkegårder med gigantiske gravsteiner som de vist puttet de døde inni. Vi lurte hele tiden på hvorfor det var slik. Det viste seg at vannskillet bare ligger noen meter under jorden, så hadde de gravd et hull i bakken som det gjøres andre steder ville hullet raskt blitt fylt med vann og kisten hadde kommet fort opp igjen eller kanskje blitt til alligatormat. Rett ved siden av en av de største kirkegårdene i byen ligger det vist også en svær bygning som viste seg å være et gamlehjem. Litt merkelig plassering av et gamlehjem, men er vel en tanke bak det også skal man tro….

Vel fremme i New Orleans stoppet vi som vi alltid gjør i alle nye byer vi annkommer,  på Starbucks Cafe. Her pleier vi som regel å orientere oss  og sjekker ut av hotell i nærheten på internett. Det er gratis internett på Starbucks også har de selvfølgelig veldig god kaffe og brownies. Som regel får vi alltid en bedre pris direkte på hotellet så vi pleier alltid å reise direkte til hotellene og ikke bestille gjennom boooking-selskaper på internett,  vi liker å tro at dette er fordi vi sier at vi kommer ifra Norge:) Denne gangen booket vi inn på et hotell som het Maison Dupuy, som lå i  ”French Quarter” område av byen. Dette område er det eneste gjenværende franskinspirerte som står igjen etter at byen ble grunnlagt av franskmennene i 1718. Flere såkalte cajunere flyttet til området da de ble drevet ut av Nova Scotia av engelskmennene på 1800-tallet. Selv om det heter ”French Quarter” og franskmennene har fått mye av æren for arkitekturen i byen, er de fleste husene spanskinspirert. Spanjolene regjerte på slutten av 1700-tallet, og det er bygningene fra den tiden som har overlevd.

Byen er veldig kjent som jazzens fødested, og er på folkemunne kalt den mest unike byen i USA. Kalles også for “The Big Easy”, som kanskje forklarer litt hvordan byen er. Ikke mange kvartaler fra ”French Quarter” ligger den lange gaten Bourbon Street. Her er mange ting som vanligivis ikke er lov i USA tillatt, hvor det er lov å drikke på offentlige steder, og et av de få steder i USA du slipper å gå i smug når du skal røyke. På Bourbon Street kan du til alle døgnets tider vandre med en whiskey i den ene hånden og en øl i den andre. Ellers så var det masse sigarsjapper, barer, puber, strippeklubber, diskotekter, resturanter og hoteller. Det var stappfullt av folk overalt, og i det hele tatt en god blanding av alle slags mennesker der – strippere og dansere, brannmenn og politi, gatemusikanter, unge og gamle. På hver side av gaten var det mennesker på balkongene som kastet ned halskjeder i alle farger hvis du som dame viste puppene dine. Hedligvis var det ingen som traff oss En ting de generelt er strenge på i USA er ID for å komme inn på puber og utsteder, og det er 21 års grense på å kjøpe øl. Så Frida må som regel vise legg hele tiden om vi er på resturanter eller puber, men det tar hun som regel med et lite smil:)  I kvartalene rundt Bourbon Street ligger det massevis av jazzpuber hvor det selfølgelig spilles live jazzmusikk hver eneste kveld. Bass, trompet saksofon, piano og masse kjente slagere gjorde at det var stappfulle puber overalt med kjempe god stemning som bare må oppleves. Om du ikke liker jazzmusikk fra før av, så gjør du garantert det etter at du går ut herfra. Vi gikk å nynnet på blant annet “When the saints go marching in” hjem fra byen den ene kvelden uten at vi tenkte noe mer over det.

Siden vi hadde booka tre netter i New Orleans, tok vi oss den friheten med å sove lenge den andre dagen. Man blir sliten av å reise så lange etapper i bil og aldri få ro på samme sted over lengre tid. Så var utrolig godt å sove over frokosten og helt til lunsj denne dagen. Vi tok lunsjen på Café du Monde som har servert cafe au lait og beignets på fransk vis på Jakson Square siden 1865.  Beignetsene er nesten som smulteringer, men mindre og mye lettere og tilsatt med masse strømelis som vi fikk seks stk av til to personer. Det smakte så godt at vi ble avhengig begge to, spise frokosten her de tre dagene vi var i byen. Absolute delicious, smakte de !  Det sies i at man ikke kan ha dratt ifra New Orleans uten å ha spist frokosten sin her. For mange så høres det rart ut med smulteringer til frokost, men slik er det bare her.  På gaten utenfor stod det en eldre mann å sang og spilte trompet i høljende regnvær. Selv om det ikke er lett å leve her for de fattige, er de som regel alltid positive og de bruker musikken som trøst i en ellers tung hverdag. Vi har forresten kjøpt med den gode kaffen hjem, så nå er det bare å komme på Café du Monde kaffe og beignets i Betzy Kjelsbergsbergsvei når vi kommer hjem til Norge.

Vi fikk oss en tur med den eneste gjenværende og ekte dampdrevet elvebåten på Mississippi med navn Natches. Langs den to timer lange turen fikk vi informasjon fra kapteinen om diverse landemerker langs mississippi, blant annet det siste slaget i frigjøringskrigen om USA og det største sukkerrafinneriet i USA. Kanskje ikke så rart Cola og søtsaker er så billig som det er her i Amerika? Kjente at det luktet sukker enda vi var langt ute på elva. Fikk også sett noen av dikene som ble så kjent i 2005 da de braste etter orkanen Katrina. Mange av husene bak dikene har taket sitt på høyde med Mississippi elva. Skjønner nå hvorfor byen i 2005 ble så oversvømt som den ble. På kvelden spiste vi alligatorburger til middag,  noe som smakte utrolig godt. Vi avsluttet kvelden med å dra i pianobaren på en veldig kjent og gammel pub som het Pa O`Briens. Her var det kjempe stemning med allsang og liv til langt på natt.

Den siste dagen i New Orleans brukte vi på shopping, så vi reiste til et stor kjøpsenter i utkanten av byen og shoppet masse fine klær. På kvelden kjørte vi ca 45 minutter ut av byen i retning en liten by som het Laplace, hvor vi dagen etter dro på båttur til et av de mange sumpområdene rundt New Orleans. Captain Jack tok oss med på en utrolig flott naturopplevelse innover i sumpområdet for å oppleve de sultne alligatorene som lurer i sivet. Kapteinen var i ikke ulik”Crocodile Dundee” og hadde masse kunnskap og ikke minst historier om alligatorene og de andre dyrene som lever i sumpene. Det var tidlig på morgenen og det virket som om aligatorene ikke hadde spist frokost. De var tydligvis vant til å bli foret med kyllingkjøtt og marshmallows og kom svømmende fra alle kanter, da vi kom sigende. Vi hadde på det meste 5-6 stk rundt båten,  og når Jack viftet med kjøttstykkene, tok de sats opp av vannet! Jack viste også frem en illsint, levende skilpadde og en liten alligatorunge som vi alle fikk holde. En spennende og ikke minst annerledes opplevelse som vi kommer til å huske. Vi har hatt noen utrolige fine dager i “The Big Easy”, og dette er en by vi absolutt kan anbefale på det sterkeste.

Planen vår er nå å følge ”The Blues Highway” videre nordover mot byen Memphis, som er verdenskjent for å være hjemstedet til ”The king of rock and roll”, Elvis Aaron Prestley !

Etter staten New Mexico reiste vi avgårde til nok en ny stat,  Texas eller ”The Lone Star State” som den ofte blir kalt på folkemunne her i USA. Her er det vanvittig store arealer med jordbruk og kvegbruk hvor landskapet og de lange slettene går i ett med himmelen langt i det fjerne. Akkurat slik som det var på de store savannene da vi var på safari i Afrika i 2009. Vi kjørte mange mil uten å se noenting før det plutselig dukket opp en ranch som lå helt for seg selv. Så kunne det gå  flere mil igjen før vi så neste ranch. Med andre ord de har nok av plass å boltre seg på og ikke minst nok å gjøre for å holde disse jordene vedlike. Det var også vanvittig varmt, med temperaturer godt over 40 grader i skyggen. Ikke nok med at det er så varmt, luftfuktigheten i Texas er også ekstremt høy. Man svetter som en gris med engang man kommer til et sted uten aircondition.  Rett før vi kom inn til den lille byen Amarillo stoppet vi ved et veldig kjent sted kalt “Cadillac Ranh”. Det var i 1974 at en lokal millionær med navn Stanley Marsh ”plantet” 10 Cadillacer ned i bakken langs en øde strekning utenfor Amarillo. Han gjorde vist dette som en  hyllest til Route 66. Alle kan i dag sette sitt eget preg på denne ”kunsten” ved å skrive en hilsen på bilene med spraymaling. Vi la selvfølgelig igjen en hilsen fra ”TEAM F.E.M” Kunstverket har gjennom tidene også blitt brukt flere ganger i ulike filmer og reklamer.

Vi tok middagen på en kjent restaurant i Amarillo som het ”The Big Texan”. Denne resturanten er svært kjent for sin gode biff og ikke minst sin spesialitet,  en 2,2 kg kjøttstykke med tilbehør. Dette er noe som de tilbyr alle sine gjester helt gratis om de klarer å spise den opp på 60 minutter. Vi valgte å ikke benytte oss av dette ”tilbudet”, da vi ble mer enn nok mette av biffen med tilbehør som vi kjøpte. Det var selvfølgelig en amerikaner som prøvde seg på den 2,2 kg store biffen, til stor jubel fra de mange hundre gjestene i resturanten. Han klarte det nesten, hadde bare igjen noen biter da det hadde gått 60 minutter. Han var så stappmett at han svettet  og skalv i hele kroppen. Var en spesiell og gøyal opplevelse for oss andre iallefall. Vi valgte å overnatte etter ca 4 timers kjøring fra Amarillo i retning Dallas. Der kjente vi lukta av  røyk, som i følge resepsjonisten på hotellet viste seg å være en skogbrann like i nærheten.  Dette fikk vi også se med våre egne øyne dagen etter, små områder langs veien var svidd bort. Når det er så tørt og varmt som det er her, skal det utrolig lite til før slike branner oppstår. Vi kom fram til Dallas sent på ettermiddagen og her måtte vi stille klokka ennå en time fram, så dagene blir bare kortere og kortere jo lengre vi kommer på reisen vår. Erlend fikk endelig kjøpt seg en ekte cowboyhatt fra Texas, noe han har maset om på hele turen. Kjøpte den av en lokal cowboy som het Bill. En ekte texasianer som vist alltid går med boots, olabukse, skjorte og cowboyhatt. I følge Bill var dette det eneste antrekket som klarte å holde varmen i Texas ute fra kroppen. Vi derimot gikk med shorts og t-skjorte og var overopphetede. Da var det godt å komme inn på hotellet hvor vi fikk servert hjemmelaget cookies og freshmilk på kvelden av hotellverten. En utrolig hyggelig kar å skravle med, som virkelig satte pris på gjestene sine. Liv Ullmann sa en gang at hun takket seg heller til falske amerikanere enn sure nordmenn. Noe som vi er så absolutt enige i. Hva er galt i å være positiv og hjelpsom og smile til andre mennesker man ikke kjenner..? Så langt er vi blitt veldig glade i dette landet, ikke rart det ble kalt mulighetens land før i tiden. Vi skulle veldig gjerne ha bodd her noen år, kanskje det neste vi skal gjøre…?

Dallas er byen som gir oss assosiasjoner til såpeserier som “Dynasty” og “Dallas”. Dallas er vel for andre mer kjent som en olje- og teknologiby, hvor det ”kun” bor 1,2 mill innbyggere. Når man ser byens utstrekning og motorveisystemet skulle man tro det bodde mange flere her. Den er kun den niende største byen i USA og er oppkalt etter USA’s 11. visepresident, George M. Dallas. En av hovedgrunnen til vår stopp i Dallas var ønsket om å se stedet der President Kennedy ble skutt 22. november 1963. I 6. etasje på skoleboklageret, der hvor Lee Harvey Osvald avfyrte de fatale skuddene, er det nå blitt et museum. Amerikanerne er eksperter på å lage museumer og detaljerte utstillinger. Vi fikk en gjennomgang av historien fra Kennedy ble valgt som president, til drapet, tiden etterpå og alle konspirasjonsteoriene som fulgte etterpå. Vi tittet ut gjennom vinduet der Lee Harvey Osvald sto, og vi kunne selv erfare hvor nær han virkelig var. Vi kan vel ikke akkurat skryte på oss at vi husker hvordan dette var den 22. november 1963, men det måtte ha vært en skrekk og sorg som lammet hele verden. Utstillingen viste hendelsene fra sekund til sekund denne tragiske dagen, og vi fikk en klar følelse av hvilken enorm dramatikk som utspilte seg. Like før skuddene falt skal President Kennedy ha sagt til Guvernør Conally: “Det er ikke vanskelig å ta livet av presidenten her. Det er bare å skyte fra en av de høye bygningene.” Minutter etter falt skuddene!!! Det var ikke tillatt å ta bilder inne på museet, så vi må nøye oss med å heller vise noen bilder utenfra. Hvis dere ser nøye etter på bilde under hvor Erlend står midt i veien, så er det ene vinduet merket av med en rød sirkel. Det var akkurat dette vinduet som Lee Harvey Osvald avfyrte skuddene som drepte presidenten. Litt lengre opp i veien er det også en rød sirkel, her traff han med første skuddet sitt mot bilen, mens det siste og det dødlige var der som Erlend står på bilde.

Det snakkes fortsatt mye om både dette drapet, månelandingen og terroranngrepet mot World Trade Center 11 septemer. Konspirasjonsteoriene hevder at amerikanske myndigheter skuler sentrale fakta, enten på grunn av at de selv utførte det, eller fordi de visste om det men ikke reagerte. Vi håper og tror ikke dette stemmer, selv om USA er en stormakt i verden og kan nesten klare å skjule hva de vil. Men ikke noe vitst å bruke noe mer tid på dette, da vi vel mest sannsynlig aldri vil få noe svar på dette uansett. Vi måtte selvfølgelig også få med oss Cowboyland når vi var i Texas, så vi reiste til et sted som het Fort Worth Stockyards. Vi gikk inn på forskjellige ” Saloner” å kjøpte cowboy-mat, så på boots og hatter, og andre souvinirer. Vi hadde lyst til å se på rodeo, men dette var selvfølgelig stengt da vi var der. På kvelden bar det ut på veien igjen mot kysten, og staten Louisiana og byen New Orleans som er vår neste stopp.

Livet er langt lykken er kort, salig er den der tør give det bort….

Etter Seligman forsatte vi videre langs Route 66 mot Grand Canyon, noe som vi hadde gledet oss til lenge på turen. Dette var ikke en like fin strekning som fra Kingman til Seligman, men fremdeles en opplevelse. Strekningen bar preg av fattigdom og folk bodde i husvogner istedenfor hus. Utenfor vognene var det fullt av søppel og vrak av gamle biler. Noen ser ut som de har stått der i snart 100 år og bare rustet ned, mens andre er tatt litt vare på og brukt som reklameskilt eller blikkfang til en form for souvenirbutikk. Vi fikk høre i ettertid at det var stort sett Navajo indianerne som bodde i disse områdene og har som har blitt utstøtt fra det amerikanske samfunnet.

Etter ca 2 timers kjøring kom vi fram til en liten koselig småby som het Williams, som også bar preg av å ligge langs den legendariske Route 66. Vi stoppet i den lille byen noen timer og spiste lunsj, før vi kjørte den siste halvtimen videre opp mot inngangen til nasjonalparken Grand Canyon. Skydekket lå lavt over Grand Canyon, og innimellom så vi også lynglimt langt borte selv om det var blå himmel og sol. Det var så mange kontraster og så mye utrolig fint å se på at det kan nesten ikke beskrives, det må bare oppleves. Men skal alikevel prøve å forklare litt av hva vi opplevde. Over oss svevde det fugler med kjempe store vingespenn som var på utkikk etter noe de kunne fange og spise til middag,  stupbratte bergsider blinket  i både gult, lilla, brunt og rødt. Langt nede i juvet skimtet vi den blågrønne Colorado-elven som igjen var omgitt av helt fantastiske fjellformasjoner vi ikke har sett makan til før. Det var helt rått, nesten til å miste pusten av. Ikke bare det naturens underverk som Grand  Canyonen er, men også hvordan sollys og skygger hele tiden forandret farger, hvordan fjellet langt borte plutselig kom fram igjen når tåka trakk seg tilbake.
Vi trodde først at vi bare kunne kjøre til noen enkelte utsiktspunkter å se på underverket, men det viste seg at Grand Canyon var et gigantisk stor område med mange stoppesteder hvor vi faktisk kunne rusle på stier helt på kanten av stupene. Det var ikke noe særlig med rekkverk eller hindringer, så alt var helt på eget ansvar. Vi tok masse fine bilder som dere kan se nederst i bloggen, noen “litt” utenfor rekkverkene. Det var også mulig å gå en smal opptråkket sti helt ned mot bunnen. Vi gjorde heldigvis ikke dette, da vi fikk høre at det ville tatt to dager å komme helt ned og opp igjen. Det var flere amerikanere med gåstaver og sekk som gikk nedover stiene, alle var så blide og stolte av nasjonalparken sin.

Vi kjørte et stykke nedover mot ”Painted Desert” som ligger mye lavere enn juvene, og var vist for 250 millioner år siden et hav og tette skoger, men som nå er en fargerikt ørken. På store deler av av veien gjennom “Painted Desert” er veiene dekorert med indianernes salgsboder med kunsthåndverk som de har laget. Navajo-indianerne er USAs største indianerstamme. De er et stolt folk, som strever med å bevare sine gamle tradisjoner midt i det hysteriske amerikanske bruk og kast samfunnet. Turisme er en stor del av næringen som de lever av i dag, derfor er de svært hyggelig mot oss og vil alltid prøve å selge noe, men på en vennlig måte da. Vi ble i nasjonalparken helt til solnedgang, hvor vi så solen gå ned i vest og lage et verdig punktum for en fantastisk dag. Vi sjekket inn på et “Best Western Hotell” sent på kvelden, og vi sovnet begge to nesten før vi fikk lagt hode på puta. Vi brukte dagen etter til å bare slappe av, rusle i de koselige gatene i Flagstaff, shopping og spise taco og drikke Corona   I New Mexico finnes det nemmelig taco-resturanter overalt, så vi er faktisk litt lei av taco nå. Gleder oss til Texas hvor vi kan få store og saftige biffer.

Vi stod opp ganske tidlig dagen etter for å prøve å komme så langt som mulig mot byen Santa Fe før det ble mørkt. Bare etter noen timers kjøring dukket det plutselig opp et skilt med bilde av et ”Meteor Crater”. Vi tenkte hvorfor ikke, så vi stoppet opp for å se hva dette var for noe. Egentlig burde vi la bildene vi har lagt ved i innlegget tale for seg selv men for å unngå missforståelser skriver vi noen ord om dette også. Midt ute på en av de mange slettene utenfor Flagstaff ligger et av verdens best bevarte meteorittkrater, som ble laget for ca. 50 000 år siden da en meteoritt på ca 50 meter traff bakken i nesten 13 km i sekundet. (NB : i sekundet !!! ) Hullet etter metoritten var på hele 1.2 km i diameter og var 400 meter dypt. Til og begynne med så synes vi at hullet var litt mindre enn man hadde forestilt seg, men etterhvert går det opp for en at steinene man ser på andre siden av hullet ikke var to meter brede, men 20 meter. En artig oppelvelse som vi kommer til å huske.

Det tar alltid litt lengre tid enn hva man planlegger så vi rakk aldri å komme helt til Santa Fe før det ble mørkt, så vi stoppet i byen Gallup. Der booket vi inn på et meget kjent hotell med navn ”Hotel El Rancho” som har stått langs Route 66 siden 1937, hvor veldig mange filmstjerner har bodd da det er spillt inn en rekke cowboyfilmer i dette området. De mest kjente skuespillerne som har bodd på hotellet er : John Wayne, Kirk Douglas, Katharine Hepburn og ikke minst Ronald Regan før han ble kjent som USAs president. Det var ikke lett å sovne denne kvelden med så mye historie i veggene, så det ble en sen kveld med et par whiskey i baren før vi køya.
Vi sjekket ut av El Rancho rett etter frokost, og det viste seg da at vi var en time etter skjema.  Vi hadde ikke fått med oss at vi hadde på ny godt inn i en ny tidssone. Med andre ord vi hadde mistet en time av dagen allerede. Satte så kursen til Santa Fe  som er en kjent by for alle som har lest Morgan Kane bøkene. Kjempeflott sted med preg av Mexikansk og Indiansk stil og kunst med bare 65 000 innbyggere. Alle husene her er laget av leire (Adobehusene) og mange av de har stått i flere hundre år og fremstår i dag som fine kunstverk. Temperaturen her var utrolig behagelig med 25 grader i skyggen, som er 15-20 grader mindre enn hva vi har hatt på de andre stedene vi har vært innom på turen. Grunnen til dette er fordi Santa Fe ligger over 2000 meter over havet, og det er vist heller kke uvanlig med snø her om vinteren. Det var vist et spesielt marked i byen med masse utstillinger og utsalg av smykker og kunsthåndverk de to dagene vi var her. Ble noe shopping av “indianerkunst”, som ekte norskindianere bare måtte ha…

Mange opplevelser og inntrykk på kort tid så langt på vår roadtrip, og flere skal det bli når vi nå bevger oss inn i cowboyland,  TEXAS !

Fra Las Vegas satte vi kursen videre østover. Vi var nå klare for å se det store åpne landet mil etter mil langs den legendariske veistrekningen Route 66, eller “Mother Road” som vist John Steinbeck engang kalte ruten for. Veistrekningen går gjennom 9 stater, 3 tidssoner og nesten 4000 km med asfaltert vei fra Chicago i øst til Los Angeles i vest. Når du har kommet deg gjennom denne strekningen har du gått gjennom cowboy og indianerland, prærie og ørkenlandskap, indianerrervater, hjembyen til Abraham Lincoln, Grand Canyon og storbyer som aldri sover.

Vi føler at vi vil vie litt plass til historien bak den legendariske ruten på bloggen vår, så her har dere et kort utdrag fra hva vi har lest og hørt underveis på turen så langt :
Route 66 fikk vei nr 66 i 1926, og under depresjonen på 1930 tallet var dette veien vestover mot California og solen, mulighetenes land. På 1940 tallet ble den brukt til å frakte krigsmateriell begge veier, USA sloss på flere fronter. Etterkrigstiden var Route 66 en enste stor trafikkork, dette var storhetstiden til ruten fra øst til vest. Trasen var så populær at det ble laget en tv-serie med navnet Route 66. Velstanden og materialisemen gikk til himmels og bilen var et statussymbol i Amerika. Bobby Troups lagde blant annet en sang med navnet ”Get your kicks on Route 66”, som ble en stor slager over hele verden.  Route 66 har også gitt navn til oljeselskabet Phillips 66, som tok dette navnet på grunn av tilknytningen til veien. Philips lanserte et nytt bensinprodukt som man kunne stoppe å fylle langs ruten, og denne bensinen hadde en topphastighet på 66 miles (106 km) i timen, noe som var raskt på denne tiden. En dag i dag ligger Philips 66 stasjonene på rad og rekke langs Route 66. På 60 og 70 tallet forfalt deler av veien og mye ble borte, skiltene ble delvis tatt ned og i 1985 ble Route 66 offisielt stengt! Så på 90 tallet ble det igjen populært å kjøre Route 66 og heldigvis klarte amerikanerne å få laget foreninger som vedlikeholder veien. I dag er det en av de mest populære veistrekninger i verden!

Nok historie, nå tilbake til Frida og Erlends roadtrip Etter Las Vegas endret landskapet seg med jevne mellomrom fra vanvittig store sletter, til fjellandskap og skoger. Første stopp var Hoover Dam, som vi fikk forklart er USAs nest største demning med en høyde på 221 meter og nesten like tykk. Det var utrolig varmt nede ved demningen den time vi var der å kun knipset bilder. Vi tenkte på de stakkars folkene som bygde dette imponerende byggverket som har kostet 60 millioner dollar og mange menneskeliv å lage. Det er turbinene i denne demninen som gir lys og strøm til de store casinoene og hotellene i både Las Vegas og Los Angeles. Dammen har også vært med i de to James Bond filmene Quantum of Solace og GoldenEye. Bak demingen lå det også en stor menneskeskapt innsjø som fungerer som vannreservator og rekrasjonsted for amerikanerne. Vi fikk endelig svar på noe som vi lurte på helt fra Las Vegas: Hvorfor i huleste folk fraktet med seg båter på tilhengere midt inne i ørkenen…

Neste stopp var en liten by som het Kingman. Her lå en av Route66 mest berømte kafér, ”Mr. D`z Route 66 Diner”. Her inne var det et stilig femtitalls preg over hele kafén, med rosa skinnseter, Coca Cola skilter og selvfølgelig Elvis Presley og Marilyn Monroe bilder på veggene. Vi kunne ikke la være å kjøpe en saftig og god club sandwich & cola  selv om det ikke var middagstider ennå.
Vi hadde satt oss som mål å nå den lille byen Seligman før det ble mørkt, så derfor valgte vi å kjøre første del av strekningen på motorveien mens siste sjarmøretappen på Route 66. Ikke alltid like lett å følge Route 66, da den stadig vekk sporer av og inn på andre veier. GPS`n vil iallefall ikke kjøre her, da den alltid vil ta den raskeste vei, som alltid er motorveien. Etter en lang dag med nesten 7 timer i bil kom vi omsider fram til Seligman. Vi hadde ikke booket noe sted å sove, så vi stoppet på det første motellet vi så langs veien. Det viste seg at en rekke kjente personer og skuespillere hadde ligget akkurat her gjennom de siste 40 årene. På døra til motell-rommet vi fikk stod det at blant annet ”Timmy” fra tv-serien Lassie hadde bodd. Ikke at vi sov så mye bedre denne natta av den grunn, men det var et rent og pent sted med god service.

Følg med videre da vi i neste innlegg kommer med rapport fra det mest spektakulære juvet i verden, Grand Canyon!

Nesten 50 ºC viste gradestokken da vi nærmet oss Las Vegas, noe som var ubehagelig varmt.  Enda godt vi hadde en ny og sprek bil med skikkelig klimaanlegg som fungerte optimalt hele veien. Det siste vi ville på denne strekningen var  motorstopp, fordi det var det nok av andre bilister som hadde fått.  Etter nesten 5 timers kjøretur fra Los Angeles gjennom øde landskap så vi en ny storby dukke opp midt ute i den store Nevadaørkenen, ”Middle of nowhere”.  Denne byen er ikke annet en SPEKTAKULÆR og utrolig populær. Hver måned flytter mellom 5000 og 10 000 mennesker inn til byen for å bosette seg og finne seg arbeid i byggebransjen, hoteller, casinoer og resturanter. Dette har en sammenheng med at byen forandrer seg kontinuerlig for å tiltrekke seg flest mulig turister og ikke minst spillegale personer. Giganthoteller rives til fordel for enda større hoteller, med enda større og flere rom og enda bedre underholdningstilbud. Las Vegas har i dag 9 av de 10 største hotellene i USA. Et middels stort hotell i byen har omtrent 1500 rom, mens det aller største hotellet, MGM Grand har rundt 5000 rom. Hele Kragerøs befolkning ville med andre ord fint ha fått plass på dette hotellet.

Selve Las Vegas Blvd er en opplevelse i seg selv, spesielt om kvelden. Det er gratis show og underholdning foran flere hoteller. The Meridian har blant annet lys og vannshow hver halvtime og Treasure Island har piratshow. Hotellene er bygget etter tema, hvor vi så både ”Eiffeltårnet”, ”Frihetsgudinnen”, ”Venezia” med tilhørende kanaler & gondoler og pyramider fra Egypt. Det rare er at de har klart å kopiere disse på en utmerket måte og fremstår som større og mer strålende enn originalene. Vi syntes det var utrolig rart å tenke på at denne byen ikke eksisterte for 100 år siden, og i dag er en av verdens fremste turistattraksjoner. Det er ingen ord som kan beskrive dette enorme, luksusutgaven av en by. Nesten som en fantasi by tatt rett ut av en film hvor alt det umulige er mulig.

Vi fant et hotell langs etter den mest kjente gaten ”Las Veas Strip”, det hvor alle de store hotellene og casinoene ligger på rad og rekke. Budsjettet var sprengt alikevel, så vi dro like gjerne kredittkortet og booket oss inn på et ***** hotell. Party like a rockstar !!!  Vi har ligget på 5-stjerners hotell før, men ikke noe slår dette hotellet. Her hadde vi utsikt fra senga utover hele byen, og hotellet var som et lite sentrum med de flotteste butikkene og resturantene man kan tenke seg. I det hele tatt foregår det meste  på hotellet. Det er på hotellene de største konsertene foregår, de beste restaurantene og største casinoene ligger. Til og med mange av de beste shoppingsentrene er å finne på hotellene.

Det var utrolig varmt på dagene med opptil 45 grader i skyggen, til og med Frida syntes det var for varmt her som alltid ellers er isklald på hendene og blå på neglene. Derfor ble de fem svømmebassengene med tilhørende pool-barer det mest behagelig å gjøre til sola hadde gått ned. På kveldene kan man trygt si at ordtaket ”det er ikke gull alt som glitrer” er bare tull og tøys i Vegas. Her glitret det i luksus både på hotellene og på alle menneskene som var i byen. Så her fikk vi også endelig bruk for finstasen som vi hadde hjemt bort langt ned i kofferten vår. De sene natterstimene ble brukt til gamling på høyt nivå, Erlend vant nesten 3000 kr på Blackjack   Ellers var det morro å bare gå rundt å være med på livet,  vi hadde noen utrolige morsomme dager og kvelder sammen i Las Vegas….

Et nytt kapittel står for tur på vår roadtrip USA, vi fortsetter videre øsover langs Route 66 mot Grand Canyon og Arizona de neste dagene…

Vi startet dagen med å hentet ut leiebilen vår, en lekker og splitter ny Jeep Suv med stor bagasjeplass og ikke minst motor. Så satte vi kursen bort fra San Francisco mot sør og Highway 1. Akkurat i det vi svinger inn på den legendariske kyststrekningen mellom San Francisco og Los Angeles skrudde vi på radioen,  og der hørte vi sangen ”Born to be wild” med strofene ”Driving on the highway…..” Timingen kunne ikke ha vært bedre.
Denne veistrekningen er over all forventning, med høye fjell som stiger 1500 meter opp fra Stillehavet, skumhvite dønninger som slår mot klippene, sola som steiker, cabriolet mustanger som cruiser forbi og gamle amerikanske slagere på radioen. Det sies at dette er verdens fineste veistrekning,og det kan vi bekrefte at det er også. This is the American way !

Vi sjekket inn på et lite koselig hotell midt i ødemarken langs havet ca midt halves til Los Angeles.  Her kunne man se ville sebraer gå på åskammene. Vi ble fortalt at dette var fordi de klarte å rømme fra en dyrehage etter jordsjelvet i 1987.
Vi startet dagen etter med amerikansk coninental frokost, som består av kaffe, juice og en kake. Ikke akkurat som den frokosten vi er vant til fra hjemme, så vi får nok hoppe over lunsj og middag her borte. Etter ca 3 timers kjøring kom vi fram til Solvang, en liten danske by skapt av danske immigranter i 1911. Var nesten som i Danmark, da det var; bindingsverkhus, vindmøller, danske flagg, Carlsberg øl og danske bakerier å se overalt. Vi savnet Danmark og mormor da ja….. Men vi klager ikke, ville ikke vært noen andre steder akkurat nå. Ettermiddagen ble brukt i Santa Barbara som er en sjarmerende liten universitetsby mellom åsene og Stillehavet med masse små butikker og hyggelig restauranter. Her var det mye å oppleve så vi var ikke framme på hotellet vårt i ”englens by (Los Angeles)” før sent på kvelden.

De fire dagene vi har hatt i Los Angeles har gått i ett, og vi er igjen propp fulle av inntrykk og opplevelser! Det er så vanvittig mye å fortelle, at vi nesten gir opp før vi i det hele tatt har fått begynt. Må prøve å fatte oss i korte trekk, slik at dette ikke tar hele dagen, for det har vi ikke tid til…

Her er det SVÆRE forhold, det bor vel godt over 9 millioner mennekser i Los Angeles og veinettet er derfor rimelig gedigent.  Virker som om det er rushtrafikk hele tiden, men takket være en veldig stor og oversiktlig bil gikk det overaskende greit å kjøre i 6 felt hver veier (12 til sammen) inn og ut av byen. Men må nok ærlig innrømme at hadde det ikke vært for GPS`n så hadde vi ikke sagt det vi sier her.

Første dagen brukte vi på stranda for å brune de vinterbleike kroppene våre. Vi dro ned til Venice Beach og Santa Monica Beach, som er to av de mange kjente strendene i L.A. Her ble blant annet tv-seriene Pacific Blue, Californiacation og ikke minst Baywatch engang spilt inn.Vi lå og sola oss ved siden av et Baywatch-tårn, akkurat som vi har sett på på Baywatch serien som gikk på tv på det glade 1990 tallet.  Manglet bare en Mitch Buchannon (David Hasselhoff) i en orange/rød badebukse og CJ (Pamela Anderson) i en tilsvarende tettsittende badedrakt:) Dette er ikke bare en strand hvor mange ligger å soler seg, her var det mye annet rart og se på også. Alt fra ulike klesstiler til ulik underholdning og forskjellig typer mennesker, som gjør alle mulige rare ting. I tillegg til dette var det en skatepark og et stort treningsstudio midt på stranden (Muscle Beach), basketballbaner, squashbaner og tennisbaner! Her viste man frem ferdighetene sine til et publikum, som koste seg på tribunen i solsteika.

Dagen etter stod vi opp tidlig å kjørte så til Hollywood hvor vi gikk opp og ned ”Walk of Fame”. For de av dere som ikke vet hva dette er, så er dette en gate med navn på over 2000 kjendiser støpt i stjerner på fortauet. Vi leita forgjeves etter Liv Ullmann som er den enste norske her,  men fant henne ikke…

Hele torsdagen brukte vi i Universial Studios Hollywood, hvor vi kunne se og oppleve  hvordan filmer, scener, rekvisita og alt som gjøres i og under en Hollywood-film. I tillegg til dette er det en stor fornøyelsespark med msasse show og karuseller. Vi fikk blant annet en guidet rundtur på  filmsettet til den populære TV-serien fra Mysteria Lane, ”Frustrerte fruer”,  Vi fikk også demonstrert hvordan filmskaperne legger til lyd og bildeffekter på filmene, noe som var utrolig kult. Det var mye fokus på 3D og 4D i parken, noe som helt klart vil komme for fullt de neste årene på både tver og kinoer. Vi kjørte ”The Simpson Ride” som var en en virituell berg-og-dalbane som var mye mer morro enn noen annen virkelig berg og dalbane vi har opplevd tidligere, selv om dette ikke var noe for Frida da hun blir kvalm av å bare stupe kråke…

Siste dagen ble brukt til shopping i Beverly Hills. Dette er det mest elegante bostedsområdet i California, hvor mange hollywoodkjendiser bor i sine store palasser. Vi måtte selvfølgelig kjøre en tur å titte, men det var ikke mye man kunne se fra utsiden av de høye hekkene og murene de hadde rundt husene sine. En ting vi klarte den dagen var å bruke kredittkortet vårt i den mest berømte handlegaten Rodeo Drive hvor de meste ekskultive butikkne som Tiffany, Valentino, Christian Dior, Von Dutch og Chanel lå på rad og rekke. Det var utrolig mye kult her og heldigvis for oss var det faktisk salg på en del varer.
Dette er virkelig ”Times of our lives”, og vi har det helt fantastisk på tur. Det er definitiv ikke siste gangen vi drar til California. Vi sier som en bekjent av ”oss” engang sa : ”I`ll be back”…

Next stop is….  Las Vegas !!!

Etter to lange og turbulente flyreiser var vi endelig kommet fram til andre siden av kloden, nærmere bestemt California og San Francisco. Med bare 800 000 innbyggere er dette en stor småby i USA, men er en vakkert by omgitt av vann på tre sider. Vi har vært her i tre dager og byen har virkelig tatt oss med storm på både den ene og andre måten. Med dette mener vi at det er en kjempe fin by med masse opplevelser og utrolig sjarm i forhold til mange andre storbyer vi har besøkt tidligere. Det skal vel sies at vi ikke var forberedt på at det var så kaldt her. Det kan nok hende det er godt over 20 grader, men det blåser så kaldt at vi til og med frøs med Bergans jakke på.

Den ene dagen da vi var vei for å oppleve Golden Gate Bridge gikk vi på en liten pølsebod midt i mellom de mange høye skyskraperne i downtown San Francisco. Det spesielle med denne pølseboden var ikke pølsene, men ”Gulden`s Mustard” , som er en USA`s mest kjente sennepsmerke og ikke minst et utrolig flott navn. Men ingenting kan måle seg med Golden Gate uansett. Det spiller ingen rolle om du kjører eller går over den broen, den er verdens vakreste bro med en utsikt som er spektakulær over hele San Francisco by og Alcatraz. Vi både gikk over den 2,4 km lange broen og kjørte buss.

Ellers har vi besøkt den kjente Pier 39 hvor Fishermans Wharf som er et av San Franciscos mest populære turiststeder. Her går fergen ut til Alcatraz-øya, som vi desverre aldri rakk å besøke da det viste seg at man måtte booke billetter i minst 5 dager i forveien. Synd, men da har vi en veldig god grunn til å reise tilbake hit en annen gang. Men det fantes nok av andre ting å oppleve på brygga; en overflod av sjømat restauranter, suvenir butikker og ikke minst den kjente turistattraksjonen med de mange sjøløvene som plutselig dukket opp på brygga etter jordskjelvet i 1989.

Til Fridas store begeistring måtte vi selvsagt også innom ”Bubba gump shrimp company” som er en restaurant som har tatt konseptet sitt fra den kjente filmen ”Forrest Gump”. Her spiste vi reker i ulike fassonger og smak med utsikt til Alcatraz og pelikaner som fløy forbi. Maten og opplevelsen stod til 6 i terningkast.
I løpet av de tre dagene vi har vært her i San Francsico har vi treft på folk fra mange nasjonaliteter. I bydelen North Beach finner man et italiensk område, i Mission District finner man latin-amerikanere, og ikke minst i China Town finner man asiater. 39% av San Franciscos befolkning er født i andre land enn USA. Vi spiste på thai- restaurant den ene dagen også ble det selvfølgelig en deilig italiensk lunsj med carpatio og brucceta en annen dag.

Ingen besøk i San Francsico er komplett uten en tur i de gamle og ærverdige Cable Cars, som har transportert mennesker opp og ned de bratte bakkene siden 1873.Vi hoppet av og på de mest kjente stedene på ruta, “The Painted Ladies” i Alamo Park – også gjenkjentbart fra tv-serien Full House og i Lombard Street som er berømt for sin bratte strekning der vegen går i sikksakk med busker og blomsterdekorasjoner.

Vi takker for tre kjempe fine dager i San Francisco, og nå setter vi kursen nedover Highway 1 til Santa Barbara og etterhver Los Angeles og Hollywood…  Vi nyter hver eneste sekund av ferien vår og da er det vel ikke mer passende enn å si som Forrest Gump engang sa :

“Life Is like a Box of Chocolates… You Never Know What You’re Gonna Get!”

I januar var det klart at vi begge to kunne ta ut fem sammenhengende ferieuker sommeren 2011, så derfor bestemte vi oss for å planlegge å dra på roadtrip til USA hvor dollaren fortiden er rekordlav og bensinen koster halvparten av det den gjør her hjemme. Vi var begge enige om at vi ville leie bil, det klassiske fremkomstmiddelet i dette veldige landet. Vi var tidlig ute for å bestille flybilletter med Continental Airlines med en mellomlanding i New York for deretter ta rutefly til San Francisco.

Ruten vi er kommet frem til er satt opp på basis av tips vi har fått og reisehåndbøker og diverse blogger vi har lest på internett. Enkelte stopp er fastlåst pga hotellbestillinger. Ellers håper vi å kunne være fleksible og spontane om noe spennende dukker opp underveis, noe som god erfaring med  fra våres ”World Tour 2009” Vi har brukt Google Maps flittig før avreise. Der har vi lagt inn reiseruten og fått nøyaktig antall kilometre og timer som skal tilbakelegges på hver etappe. Da har vi en ide om hva som er realistisk. Enkelte strekk blir lange, andre korte – og så har vi gode pusthull innimellom.

Den tentativ reiseruten vi har satt opp er som følgende :
San Francisco – Los Angeles (613 km)
Los Angeles – Las Vegas (426 km)
Las Vegas – Grand Canyon (350 km)
Williams – Santa Fe (669 km)
Santa Fe – Amarillo (471 km)
Amarillo – Dallas  (370  km)
Dallas – New Orleans (819 km)
New Orleans – Memphis (637 km)
Memphis – Nashville (342 km)
Nahsville – Chicago (484 km)
Chicago – Niagara Falls (900 km)
Niagra Falls – New York (637 km)

Vi har store forventninger om at vi får en fantastisk variasjon i opplevelsene, enten vi snakker natur eller kultur med denne ruten. Vi kommer til å kjøre den legendariske ”Route 66” det meste av strekningen, men noen steder vil vi spore av til andre veier. Følg med vidre på bloggen vår, vil vil legge ut nye innlegg etthvert som tiden går…

“Life is what happens to you while you are busy making other plans“

Les resten av innlegget »

“Det er ei lita dyrevise som du naa faar hore, om dyrene i Afrika og alt de har aa gjore…”
Les resten av innlegget »

Hakuna Matata

Les resten av innlegget »

Bula! Les resten av innlegget »

Les resten av innlegget »

Her kommer et nytt innlegg fra “The shark biscuits”.

Les resten av innlegget »

G, day folks! Les resten av innlegget »

What an awesome place!! Les resten av innlegget »

Les resten av innlegget »

Det har gaatt en stund siden forrige gang vi blogget, så nå er det paa sin plass med en oppdatering.

Les resten av innlegget »

Da har vi kommet oss til Kambodsja som er det siste Indokina landet vi skal besoke paa vaar reise. Tiden flyr, det har snart gaatt 6 uker..
Les resten av innlegget »